STORIES - En NY retning

Vi har vel alle vært der.

Føreren som ønsker å komme seg lenger opp på kvalikklista. Fotografen som ønsker å lære seg panorering. Kokken som vil prøve noe nytt på menyen.

Felles for de fleste av oss er at vi på et tidspunkt må ta et steg ut i noe ukjent. Og helt ærlig? Jeg tror de fleste av oss er livredde når vi gjør det.

Å sette seg ned og skrive er definitivt ikke min sterkeste side, men den siste tiden har jeg tenkt mye på hva Helheim egentlig skal være.

Betyr det at det blir slutt på portrettsessions i studio?

Absolutt ikke.

Betyr det at det blir slutt på actionbilder fra Breisladden på Rudskogen?

Nei. Men kanskje litt mindre.

For sannheten er at jeg har innsett noe:

Jeg vil fortelle historier.

Det er skummelt å skrive. Skummelt å satse på. Skummelt å si høyt. Men hvorfor ikke? Det finnes hundrevis av dyktige fotografer som dekker motorsport i Norge. Mange av dem er bedre enn meg til å fange det perfekte actionbildet.

Likevel føler jeg at det mangler noe. Noe jeg ønsker å gjøre noe med. For jeg føler ikke at jeg får frem det jeg egentlig ønsker ved å stå langs banen hele dagen.

Ja, FOMO er en veldig reell greie innen motorsportfoto. Hva om det skjer en stor krasj? Hva om noen legger den sykeste sladden hele helga? Hva om jeg går glipp av det perfekte bildet? Men når jeg tenker på hvorfor jeg faktisk drar på Gatebil, NDC og andre arrangementer, så handler det egentlig ikke om bildene.

Det handler om menneskene. Det handler om miljøet. Det handler om det sosiale. Det handler om alle historiene som skjer mellom banepassene. Historiene i depotet. Historiene bak hjelmen. Historiene som aldri havner på forsiden.

Jeg vet hvor viktig motorsport er for folk. Jeg vet hvor mye disse miljøene betyr. Jeg vet hvordan det føles å stå utenfor. For jeg har vært der selv.

Det startet med én melding til en person som lærte meg utrolig mye om motorsportfoto. Derfra rullet ballen fort. Gjennom årene har jeg vært heldig nok til å jobbe med profilerte førere og bygge opp Helheim til det det er i dag. Men samtidig har jeg sett hvor mange som faller litt mellom stolene.

De nye førerne. De ukjente. De som kanskje aldri får et bilde av seg selv. De som bruker hele helga på å skru, kjøre og lære – uten at noen egentlig ser dem.

Det er de historiene jeg ønsker å finne. Det er derfor STORIES eksisterer.

Dette er ikke en blogg. Dette er ikke «jeg var her i helga». Dette er ikke bare bilder. STORIES skal være et arkiv av mennesker, minner og opplevelser. Historier om glede. Historier om skuffelse. Historier om vennskap. Historier om mestring. Historier om motorsport slik den faktisk føles.

Om du er fører, tilskuer, bilentusiast eller bare tilfeldigvis havnet her: Dette er for deg. Min jobb fremover er ikke bare å vise hva som skjer på banen. Min jobb er å vise hvorfor det betyr noe.

Foto av - GDF Media

Jeg er livredd for hva dette betyr for meg fremover innen foto.

Bør jeg være det? Sannsynligvis ikke. For jeg vet at dette treffer akkurat der jeg ønsker. Jeg har fantastiske førere rundt meg. Jeg har samarbeidspartnere som støtter meg. Jeg har venner som både utfordrer og heier på meg.

Og kanskje viktigst av alt – jeg tror dette er riktig. Det gleder meg enormt å starte på denne reisen. Å flytte fokuset mer over på menneskene. På historiene. På opplevelsene. På det som faktisk skjer mellom banepassene.

Jeg kommer fortsatt til å elske actionfoto. Jeg kommer fortsatt til å stå langs Breisladden med kameraet klart. Jeg kommer fortsatt til å jakte de øyeblikkene som får pulsen til å stige.

Men tanken på å komme hjem med 500 meningsfulle bilder i stedet for 10.000 bilder av biler i sladd? Den tanken inspirerer meg. For kanskje handler ikke de beste bildene om hva bilen gjorde. Kanskje handler de om hva menneskene bak rattet følte.

Takk for oppmerksomheten.

– Stian Engen